Scholarly article on topic 'Det Identitetsløse Menneske Etter Modernismen Og Postmodernismen: Noen Eksempler Fra Nordisk Litteratur'

Det Identitetsløse Menneske Etter Modernismen Og Postmodernismen: Noen Eksempler Fra Nordisk Litteratur Academic research paper on "Languages and literature"

0
0
Share paper
Academic journal
Folia Scandinavica Posnaniensia
OECD Field of science
Keywords
{""}

Academic research paper on topic "Det Identitetsløse Menneske Etter Modernismen Og Postmodernismen: Noen Eksempler Fra Nordisk Litteratur"

folia scandinavica vol. 14 poznaN 2012

DOI: 10.2478/v10252-012-0003-5

DET IDENTITETSL0SE MENNESKE ETTER MODERNISMEN OG POSTMODERNISMEN: NOEN EKSEMPLER FRA NORDISK LITTERATUR

MARTIN HUMPÄL Charles University, Prague

adam hitkiewici university

abstract. The author of this article attempts to show how the theme of lack of identity figures in Scandinavian literature of the recent decades, especially in postmodernism, and partially also later. The absence of identity was a considerably frequent theme in modernism. According to many modernists the lack of identity was characteristic of the people of the twentieth century, and modernists usually regarded this phenomenon as tragic. This changed in the 1960s. Some modernist writers of the 1960s began to view the absence of identity in a more conciliatory way: their works featured a greater acceptance for the idea of an individual with no core. This movement away from the tragic conception toward a greater acceptance forms an important line of development in later Scandinavian literature. The article discusses a few selected texts which illustrate this development. The examples include texts by Hans-J0rgen Nielsen, Dag Solstad, Peter H0eg and Erlend Loe.

Det var egentlig ikke i det 20. ârhundrets litteratur at idéen om det identitetsl0se menneske f0rst ble tatt opp, som mange kunne forestille seg. Den gâr egentlig langt tilbake. Om man skulle nevne minst et eksempel fra nordisk litteratur ira 1800-tallet, ville det vœre ganske naturlig â anf0re Henrik Ibsens drama Peer Gynt fra 1867 der denne idéen er legemliggjort i hovedpersonen og understreket med et velkjent bilde av en l0k uten kjerne. Men det er helt klart at mangel pâ identitet f0rst ble et utbredt emne i det 20. ârhundret, spesielt i den litteratur som vi kaller for modernistisk, eventuelt avantgardistisk. If0lge mange modernister var det nettopp identitetsmangelen som kjennetegnet det 20. ârhundrets menneske, og modernistene betraktet vanligvis dette fenomenet som tragisk.

Dette forandret seg i 1960-arene. En del av 60-tallets modernistiske forfattere begynte a se pa denne identitetsl0sheten pa en mer forsonende mate: Deres verk var preget av en st0rre aksept av forestillingen om et individ uten kjerne. Et viktig navn i denne sammenheng er Hans-J0rgen Nielsen, som med sin definisjon av modernismens tre faser og med sitt program om "attityderelativisme" pavirket flere nordiske forfattere. Det er f0rst og fremst han som definerte modernismens tredje fase som en litterar retning som er fri for et tragisk syn pa jegets splittelse. I det velkjente Efterskrift til diktantologien eksempler fra 1968 pastar Nielsen at den litterare modernismen i sin f0rste fase opplever

[det] almindelige svind i omverdens- og identitetsoplevelsen [...] som en krise. Et fald. En tragisk tomhed. Man kan som tyskeren Rudolf Nikolaus Maier tale om "tragisk abstraktion". [...]

Modernismens f0rste fase glider senere, f.eks. i dansk 50'erpoesi, ind i en delvis ny fase. Denne anden fase er ganske vist stadig praget af [...] tragisk abstraktion [...].

[...] Det, man med en hilsen til Karl Marx kunne kalde modernismens tredie fase, kan bl.a. opfattes som det yderste resultat af den ksdereaktion, der blev sat i gang ved Guds d0d for mange ar siden. Det heraf f0lgende svind i omverdens- og identitetsoplevelsen, som modernismen i sine f0rste faser s0gte at fastholde med tragisk bevidsthed, gennemskues nu som led i en afmytologiseringsproces.

Den tragiske abstraktion var hverken sgte accept eller virkelig afvisning. Den var, synes det, en flugtagtig sublimering af splittelsen, der blev opfattet som noget unormalt. Nu accepteres den som normal. Det splittede jeg og den splittede virkelighed er for den unge generation simpelthen jeget og virkeligheden - ber0vet alle uholdbare myter.

Det lig, den hidtidige modernisme har fragtet rundt i lasten, er efterhánden et hárdt og sagligt skelet, som ikke rigtig kan udl0se tragiske fornemmelser. (Nielsen 2006:162-163)

Nielsen og andre likesinnede unge forfattere fra den tiden pastod altsa at jegets tomhed er menneskets grunnleggende eksistensvilkar, og at dette ma aksepteres uten a betrakte det som noe beklagelig. Istedenfor a tematisere jegets splittelse som et problem skulle samtidige diktere bare registrere den som et faktum. Flere forfattere fremstilte da mennesket som et fenomen uten identitet, som et stadig flytende konglomerat av funksjoner, og de pr0vde a gj0re det uten sentimentalitet. If0lge denne tilnsrmingsmaten blir ikke individet skildret som et vesen med faste konturer, men som en entitet som ustanselig skifter roller. Blant forfattere som skrev pa dette vis i Norge, var for eksempel Dag Solstad. Spesielt gjelder det hans novellesamling Svingstol (1967) og romanen Irr! Gr0nt! (1969). Solstads novelle Sprak fra samlingen Svingstol er et godt eksempel pa den type menneskeskildring jeg nettopp har beskrevet:

Da hun er 12 ar viser moren seg for henne i hverdagsklsr og strekker hendene mot henne. [...] Omtrent samtidig far hun sin f0rste engelsktime pa skolen.

Engelsklœreren er h0y og kledd i beige lagerfrakk. Hun forelsker seg i 0ynene bak brilleglassene og i stemmen hans. Han gir henne en bok som heter «I learn English» og hun binder den inn med rutet papir. [...]

Hun mumler foran speilet: My name is Mary. I am a girl. [.] Nâr hun er ferdig med skolen, vil hun bli ekspeditrise i et parfymeri. [...] Hun begynner pâ realskolen, lar seg kysse av gutter og gâr siden hjem for a lese tyske verb. [...] Tyske remser er morsomme. Pâ skolen sender hun lapper til venninnene, dem skriver hun pâ engelsk og siden pâ tysk. [...] [H]un bruker leppestift til daglig og tenker pâ â bli flyvertinne. [...]

En dag ser hun sin egen kropp og blir forbauset. Hun fâr sin f0rste fransktime. [...] Pâ rommet snakker hun fransk med seg selv. Je suis une mademoiselle. [...]

Hun slâr opp med en gutt som heter Rolf eller Rudolf og drar til Oslo for â studere tre sprâk. [...] Sommerferie samt noen semestre tilbringer hun i utlandet.

I K0ln treffer hun en tysker som er fra Düsseldorf og skal bli ingeni0r. [...] Nâr hun vâkner, er hun naken og sier: Guten Morgen, lieber Karl. [...]

I mai tar hun bâten til England. Havner i London og blir kjent med en dekorat0r fra Portsmouth. [...]

Pâ toppen av Eiffeltârnet blir hun svimmel og forteller sin venn at hun elsker Paris. Vennen heter Maurice og liker â holde henne i hânden. Han forœrer henne en diktsamling av Jacques Prévert. [...] Hun er glad for at hun behersker fransk sâ godt. [...] Hun fâr brev fra London. Hun fâr brev fra Paris. Hun fâr brev fra Düsseldorf. [...]

Vennen i Düsseldorf skriver hissigere brev. Han blir utâlmodig. Hun svarer ham som f0r. Hans siste brev ble skrevet pâ maskin.

Hun tar et brevkurs i spansk. "(Solstad 1994:9-13)

Man kan faktisk godt bruke Hans-J0rgen Nielsens ord fra Efterskrift som en passende beskrivelse av Solstads novelle Spräk: "Verden fremtrœder i mange af de nye digtformer som en underlig indifferent og forskelsl0s baggrund, hvorpâ digtet trœder frem. En verden af sideordnede konstateringer blottet for pointer. Men den tomhed, man mœrker i digtet, er vel at mœrke ikke negativ. Det er ikke den tragiske tomhed" (Nielsen 2006:163-164).

Denne bevegelsen bort fra den tragiske oppfatningen mot en st0rre aksept av mangel pâ identitet utgj0r en viktig linje i senere nordisk litteratur, en linje som etter min mening fortsetter med postmodernismen.1 Men f0r jeg f0lger denne linjen videre, vil jeg gjerne sette et sp0rsmâlstegn ved mâten man ofte omtaler den ovennevnte bevegelsen bort fra det tragiske pâ. I essayene til forfattere som Nielsen og Solstad finner man formuleringer i den retning at det som kommer etter at man har kvittet seg med det tragiske synet pâ jegets splittelse, er en slags frigj0ring.2 Men hva betyr dette egentlig? Hvem er den som frigj0res? Og hva betyr det â akseptere splittelsen som normal?

1 Denne forbindelsen har blitt pâpekt f0r. Se f. eks. Jensen (1987/1988) som hevder at flere kunstneriske tekster og flere synspunkter pâ kunst og litteratur fra kretsen omkring det danske tidsskriftet ta' (1967-1968), der Hans-J0rgen Nielsen ogsâ pleide â bidra, kan betraktes som en tidlig postmodernisme.

2 I denne sammenheng snakker faktisk Solstad om frigj0ring helt eksplisitt. Det er et viktig begrep i hans essay "N0dvendigheten av â leve inautentisk. Om Witold Gombrowicz" fra 1968.

For ä kunne besvare slike sp0rsmäl mä vi, tror jeg, begynne med et annet: Hva er tragediens motpol? Det naturlige svaret vil vsre "komedie". Og hva er en komedie? Det er ikke bare mangel pä det tragiske, det er ogsä latterens og gledens nsrvsr. Og latteren og gleden er alltid knyttet til lykkef0lelsen. Hvis tragedien altsä er forbundet med det ä f0le seg ulykkelig og komedien med det ä f0le seg lykkelig, betyr det at tekster som er skrevet i samsvar med programmet for modernismens tredje fase, alle sammen uttrykker glade f0lelser? Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at i litteraturen kan det ä gi avkall pä den tragiske oppfatningen av jegets splittelse bety to forskjellige ting.

Det ä akseptere identitesl0sheten som et normalt livsvilkär kan enten bety ä fremstille den n0ytralt, dvs. pä en ureflektert, likegyldig, kaldt analytisk mäte, eller ä presentere den som noe som er verdt ä juble over. Kan man snakke om en frigj0ring i det f0rste tilfellet? Det er jeg ikke sä sikker pä. Kanskje b0r vi sp0rre hvem det er som frigj0res. Det ser ut til at forfatterne snakker f0rst og fremst om seg selv. Det som for eksempel if0lge Nielsen motiverer den nye typen dansk poesi han fremmer, er som f0lger: "[D]e danske eksperimenter [...] har [...] samme baggrund som alle andre poetiske eksperimenter: Poetens private behov for at bringe sig i overensstemmelse med sin oplevelse af verden" (2006:166). Forfattere frigj0res altsä fordi de finner nye mäter ä uttrykke sine opplevelser av verden pä.

Men frigj0res ogsä leseren? Ikke n0dvendigvis. Det at en litterar tekst som fremstiller jegets splittelse kan vsre et resultat av forfatterens fors0k pä ä gi dette temaet et ikke-tragisk uttrykk, betyr ikke automatisk at leseren er frigjort fra en tragisk oppfatning av den fremstilte splittelsen. Det er ikke alltid bare forfatteren som bestemmer om det han eller hun skildrer i sin tekst, kommer til ä bli oppfattet som tragisk eller ikke-tragisk.

Jeg vil gjerne demonstrere dette pä Solstads novelle Spräk igjen. Denne teksten fremstiller altsä ei jente som stadig skifter roller i sitt liv. Med andre ord er hun identitetsl0s. Men det er umulig ä si om teksten stiller seg tragisk eller jublende til dette fenomenet. Jeg tror at teksten snarere er n0ytralt registrerende. Om man oppfatter den skildrede virkeligheten tragisk eller ikke-tragisk, er opp til den individuelle leseren ä bestemme. Man kan godt forestille seg to helt forskjellige mäter ä betrakte hovedpersonen pä: Den ene mäten kunne lyde ca. slik: Verden er full av muligheter, og denne jenta holder pä med ä utpr0ve dem; alt hun gj0r virker berikende pä henne, hun vil da gradvis bli en person med en kompleks og dypere karakter. Den andre mäten kunne lyde f. eks. slik: Stakkars jente - hun finner aldri ut hvem hun egentlig er, hun kommer aldri til ä skape seg noen identitet, hun vil alltid forbli ulykkelig fordi

Der sier han bl. a. f0lgende: "To helt vesentlige ting har jeg lœrt hos Gombrowicz. 1. I stedet for a snakke om frihet snakker jeg om frigj0ring. [...] G. bruker ikke selv dette ord som begrep, det er jeg som har laget det pa bakgrunn av min fortolkning av G." (Solstad 1981:102).

hun aldri kommer til â finne den rette mann, for hun er aldri helt forn0yd med den hun har.

I slike tekster kan altsâ identitetsl0sheten sies â bli akseptert som noe normalt, men ikke n0dvendigvis som noe positivt, noe man skal vœre glad for. Et sp0rsmâl byr seg om man kan finne en mer positiv holdning til identitetsl0sheten i postmodernismen slik den artet seg spesielt i 1980-ârene, delvis ogsâ pâ 90-tallet. Det er faktisk flere ting som tyder pâ at dette er tilfellet. Det er ikke tilfeldig at postmodernismen har fâtt slike benevnelser som "en glad nihilisme"3 eller "en ubekymret variant af nihilismen" (Fibiger og Lütken 1996:448). Det finnes enkelte till0p til en jublende omfavnelse av idéen om den ubegrensede relativitet og det identitetsl0se menneske allerede i det Nielsen har kalt modernismens tredje fase,4 men postmodernismen synes â vœre enda mer begeistret i denne henseende. Med andre ord stiller postmodernismen seg ofte eksplisitt til jegets splittelse som til noe mennesket ikke bare skal akseptere, men ogsâ b0r glede seg ved. Jeg vil nâ vise at man finner denne holdningen for eksempel i Peter H0egs novellesamling Fortœllinger om natten (1990).

Hver novelle i denne samlingen handler om identitetsproblematikken i den forstand at hovedpersonene pr0ver â gi faste konturer til sin eksistens ved hjelp av et eller annet totaliserende system. Det kan vœre for eksempel matematikk, filosofisk logikk eller kunstteori. Denne bestrebelsen slutter alltid med en krise, ofte plutselig og sjokkerende, som sprenger systemet i lufta. De enkelte personene er altsâ f0rst og fremst arketyper av menneskets higen etter fullkommenhet som helt fra begynnelsen er d0mt til â mislykkes. Protagonistene er isolert i sitt eget lukkede system som pâ ett tidspunkt bryter sammen. Novellene handler altsâ om illusjonstap, og deres handlingsforl0p er derfor bygget opp i overensstemmelse med dette. Det er typisk for de fleste historiene i boka at personene som f0rst stolte pâ et eller annet absolutt system, betrakter dets sammenbrudd som noe tragisk - de er forbitret, resignert eller rett og slett fortvilet fordi de har mistet sin identitet.

Mitt poeng angâende Fortœllinger om natten er f0lgende: Jeg synes det er ganske klart at den implisitte forfatteren i denne novellesamlingen stiller seg kritisk til menneskets bestrebelser pâ â skape seg en identitet med faste konturer. Man burde egentlig unngâ â lengte etter et sammenhengende jeg, det er bare en illusjon.5 Dessuten synes Fortœllinger om natten â antyde at det â

3 Dette er en betegnelse som teologen Helmut Friis brukte i 1985; se Mai (2000:545).

4 Bare for â nevne noen av de till0p jeg har nevnt - i "Efterskrift" skriver Nielsen f. eks.: "Charlotte Strandgaard taler i et digt om 'en merkelig lykkefyldt TOMHED'. [...] For [J0rgen] Leth bliver sproget i de senere digte til et lykkens ingenmandsland [...]" (2006:164-167).

5 Resignasjon over erkjennelsesmuligheter betraktes faktisk ofte som et typisk postmodernistisk trekk. Se f. eks. McHales skille mellom modernisme og postmodernisme som henholdsvis "poetics of epistemology" og "poetics of ontology" (1987:25): "the dominant of

leve uten en koherent identitet ikke er noe tragisk. Den tragiske oppfatningen av livet er et resultat av insisteringen pâ jegets totalitet. Ja, man kan til og med si at denne novellesamlingen jubler over at livet ikke kan bindes av forestillinger om absolutte systemer. Leseren burde vœre glad for at det omvendte ikke er tilfellet. Jeg skal nâ nevne noen argumenter for hvorfor jeg synes Fortœllinger om natten virker slik pâ leseren.

H0eg angriper de overdrevne forestillingene om at fornuften kan fullkomment beherske verden og livet. Disse forestillingene har selvsagt sitt opphav i opplysningstiden og moderniteten. I denne forbindelse er det viktig â merke seg at handlingen i alle novellene utspiller seg "om natten den 19. mars 1929", som det stâr pâ f0rste side i boka. Jeg har ikke kunnet finne noen symbolikk i den 19. mars, men ârstallet gir mening i den gitte konteksten. Aret 1929 er begynnelsen pâ den store depresjonen, en 0konomisk nedgangsperiode som if0lge mange startet med b0rskrakket pâ Wall Street i oktober 1929. Denne krisen blir stundom tolket som kapitalismens f0rste virkelig store krise, og kapitalismen kan sies â ha sine r0tter i opplysningen og moderniteten. I H0egs tekst virker da âret 1929 ogsâ metonymisk som en begynnelse pâ krisen av det Lyotard har kalt "de store fortellingene".6 I denne forstand er H0egs novellesamling utpreget postmodernistisk: Den kritiserer selve opplysningstradisjonen i navnet for en dyptgâende relativisme.

Man kunne kanskje innvende at denne fortolkningen ikke henger sammen med at H0eg ogsâ snakker om kjœrlighet i den samme teksten pâ f0rste side i boka: "Disse ni fortœllinger er fœlles om en dato og et motiv. De handler alle om kœrligheden. Kœrligheden og dens betingelser, om natten den 19. marts 1929" (1990:6). Pâ overflaten kan det virke urimelig â forbinde kjœrligheten med den ovennevnte fortolkningen av âret 1929. Men jeg synes faktisk at det i boka finnes en klar sammenheng mellom disse to ting.

Novellene i samlingen synes â ha et overordnet tema, og det er motsetningen mellom orden og kaos. Innenfor denne motsetningen finnes det alltid en kraft som river bort grunnlaget for ordenen, og det er kjœrlighet eller f0lelser, emosjoner. I Fortœllinger om natten er kjœrlighet lik usikkerhet. Det er en lidenskap som nesten alltid er knyttet til kroppslighet og som forstyrrer de totaliserende erkjennelsessystemene som man bruker for â forstâ seg pâ livet. Denne oppl0sende kraften befinner seg fortrengt i det ubevisste til

modernist fiction is epistemological. That is, modernist fiction deploys strategies which engage and foreground questions such as [...]: 'How can I interpret this world of which I am a part? And what am I in it?'" (9); "the dominant of postmodernist fiction is ontological. That is, postmodernist fiction deploys strategies which engage and foreground questions like the ones Dick Higgins calls 'post-cognitive': 'Which world is this? What is to be done in it? Which of my selves is to do it?'" (10); [i]n postmodernist texts, in other words, epistemology is backgrounded, as the price for foregrounding ontology" (11).

6 Se Lyotard (1984), spesielt 31-41, 60 og 65.

personene i novellesamlingen, og den blir gjentatte ganger uttrykt i de enkelte novellene ved hjelp av forskjellige ord som alle betyr omtrent det samme: "indefinabel" (16), "uforstaelig" (25), "det uforudsigelige" (38), "usikkerhed" (39), "noget uventet" (63), "noget [...] uforudsigeligt" (81), "det uventede" (106), "ustyrlig" (108) osv. Disse begrepene er forbundet med m0rkemotivet i boka. Siden opplysningen alltid har vsrt assosiert med lyssymbolikken, og siden flere har foreslatt at den postmoderne tidsalder kan defineres som opplysningstradisjonens dyptgripende krise, kan leseren oppfatte ordet "natten" i bokas tittel som en metafor for fornuftens form0rkelse, en form0rkelse som kjsrlighet og f0lelser kan vsre arsak til. Denne tolkningen kan ogsa forklare hvorfor den ovennevnte passasjen sier at novellene i samlingen alle handler om "Ksrligheden og dens betingelser": Boka antyder at kjsrlighetens betingelse er sjelen som et apent system.

I Forttfllinger om natten synes altsa forfatteren a fremme den mening at mangel pa fast identitet hos mennesker ikke bare er noe normalt, men egentlig 0nskelig, for kjsrligheten og et fast system utelukker hverandre. Dette kunne man vel kalle en litt overspent holdning til jegets splittelse. Man kan derimot ikke snakke om noen lignende overspenthet i verkene til forfatteren jeg vil beskjeftige meg med i siste del av artikkelen min, nemlig Erlend Loe.

Jeg tror ikke at Loe kan betegnes som en postmodernistisk forfatter, og det er heller ikke min intensjon a beskrive ham slik. Jeg vil snarere bruke Loes forfatterskap som et eksempel pa hvordan tematikken om identitetsl0shet arter seg etter postmodernismen, eller, rettere sagt, som et eksempel pa en av flere mater samtidig litteratur utvikler denne tematikken pa.

Jeg skal ta opp Loes verk Naiv. Super. (1996) og Fakta om Finland (2001). Ideen om at identitet bare er en illusjon fordi jeget er et stadig flytende fenomen, synes ogsa a bli akseptert som et faktum i disse romanene. Jeg-fortelleren i Fakta om Finland sier for eksempel: "A vsre menneske er pa mange mater a flyte, tenker jeg" (48). Og et annet sted: "[J]eg er for utydelig, jeg er simpelthen for utydelig, jeg er flyt, jeg er vann, uten form og nesten uten egenskaper [...]" (190) Og et annet sted igjen:

Man bestemmer ikke hva man tenker pa, sier jeg, det gar av seg selv, uten at jeg n0dvendigvis er med, for det er hjernen som bestemmer, det er den som er sjefen, eller sous-sjefen, for vann er den virkelige sjefen, mens hjernen er sous-sjefen, og jeg er nesten ingenting, jeg er ikke hjernen min, hjernen er sin egen [...]. (148)

Til forskjell fra H0egs Forttfllinger om natten kommer allikevel det tragiske i en viss form tilbake hos Loe. Men ordet "tragisk" passer kanskje ikke lenger i dette tilfellet, uttrykket er for sterkt. Det er her iallfall ikke tale om en eksaltert tragikk som hos noen tidligere modernister. I de nevnte tekstene til Loe har vi snarere a gj0re med en blanding av en lett uro og melankoli.

Hovedpersonene i de to romanene er melankolske fordi de er seg bevisst at identitetsl0sheten er et problem. Jeg-splittelsen skaper uro og er "alarmerende" (Loe 2001:190) for dem, den skaper til og med angst hos dem av og til. Men de takler dette problemet pâ originalt vis: De mener at de nevnte f0lelsene skyldes et altfor reflektert forhold til seg selv og livet, og derfor s0ker de situasjoner og aktiviteter som kan fortrenge refleksjon. Det er f0rst og fremst rent kroppslige, sanselige fornemmelser som fortrenger refleksjon. I romanen Naiv. Super. har vi to gode eksempler pâ slik fortrengning av refleksjon: bruken av et bankebrett og ballkasting mot veggen. Et sitat fra Naiv. Super. illustrerer godt det jeg nettopp har beskrevet:

Min bror [...] sp0r om jeg noen gang har vurdert â tenke mindre. Jeg sier at jeg vurderer det daglig, men at det ikke er sâ lett.

Min bror sier at jeg i st0rre grad burde foreta meg ting som bare skal oppleves. Som for eksempel? sier jeg.

Lek, sier han. Og han sier at i dag skal jeg la ham bestemme. Jeg sp0r hva han bestemmer. Han bestemmer at vi skal tenke lite og le mye. Gjerne for meg, sier jeg. (Loe 1996:143)

For â komme tilbake til det jeg har sagt om motpolen av det tragiske, b0r jeg avslutte denne artikkelen med â si at dette sitatet bekrefter min mistanke om at det motsatte av det tragiske ikke bare er det komiske, men ogsâ noe som har med glede â gj0re. Og Loes mâte â tematisere denne problematikken pâ bekrefter ogsâ min f0lelse av at det er vanskelig â unngâ sp0rsmâlet om ulykke vs. glede nâr motivet med det identitetsl0se menneske forekommer i litteraturen.

LITTERATUR

Fibiger, Johannes & Gerd Lütken. 1996. Litteraturens veje. K0benhavn: Gads. H0eg, Peter. 1990. Fortœllinger om natten. K0benhavn: Rosinante.

Jensen, Jens F. 1987/1988. De Sidste Moderne - de f0rste postmoderne: 'Tidlig

postmodernisme' og tidsskriftet ta'. Kultur & Klasse 59, s. 86-112, og 60, s. 87-102. Loe, Erlend. 2001. Fakta om Finland. Oslo: Cappelen. — 1996. Naiv. Super. Oslo: Cappelen.

Lyotard, Jean-François. 1984. The Postmodern Condition: A Report on Knowledge. Overs.

Geoff Bennington og Brian Massumi. Minneapolis: University of Minnesota Press. Mai, Anne-Marie. 2000. Det formelle gennembrud. Dansk litteratur i tiden fra 1970 til 2000. I: Mai, Anne-Marie (ed.). Danske digtere i det 20. ärhundrede. 4de utg. Bind 3. K0benhavn: Gads, s. 535-596. McHale, Brian. 1987. Postmodernist Fiction. New York: Methuen.

Nielsen, Hans-J0rgen. 2006. Efterskrift. Modernismens tredie fase: Fra erkendelse til eksempel. I: Nielsen, Hans-J0rgen. Nye Sprog, Nye Verdener - udvalgte artikler om kunst og kultur. K0benhavn: Gyldendal, s. 160-170.

Solstad, Dag. 1981. N0dvendigheten av ä leve inautentisk. Om Witold Gombrowicz. I: Solstad,

Dag. Artikler om litteratur 1966-1981. Oslo: Oktober, s. 93-102. — 1994. Spräk. I: Solstad, Dag. Svingstol og andre tekster. Oslo: Oktober, s. 9-13.

Martin Humpal

Univerzita Karlova

Ustav germanskych studii - skandinavistika Nam. Jana Palacha 2 116 38 Praha 1 Czech Republic

humpal@ff.cuni.cz